Da har vi pløyd gjennom mange gode forslag til hovedkonkurransen. Det var såpass vanskelig at vi måtte ha eksperthjelp! Eiliv Sandberg i fylkeskommunen har vært jury og fått oversendt besvarelser til vurdering. Han har lang erfaring som miljørådgiver og har med det masse kunnskap om hvordan hver og en av oss kan hjelpe til for å være snillere mot miljøet. 

Eiliv Sandberg mener våre diskusjoner omkring energi og miljø ofte blir for mye prat og for lite handling. Dette gjelder både våre politikere og den vanlige mann og kvinne på jobb og i hjemmet. Det er først ved å gjøre noe aktivt at vi kan være med å bidra til bedre energibruk og et bedre miljø. Derfor er det veldig bra når disse spørsmål også tas på alvor blant elever og lærere på skolene slik som i dette prosjektet. Derfor synes han det er passende å sitere Peer Gynt fra Ibsen om at det er handling som teller.

"Ja, tenke det; ønske det; ville det med; -
men gjøre det! Nei, det skjønner jeg ikke!"   

Så til besvarelsene, her er min anbefaling:

1.Premie ( sykkel fra Flengsrud Sport)

Stina Sagheim og familie, (Rollsløkka skole 6a)

2.premie (Ipod Nano fra Eplehuset

Kristine Svendsen, (Rollsløkka skole 6B)

3. premie (Tøft undertøy fra Devold of Norway)

April Lie Hartung ( Rollsløkka 6 A)

Eilivs vurdering:

"Jeg mener at Stina og familien skal tildeles gull fordi de i sin besvarelse forteller at de faktisk allerede foretar seg aktive handlinger for bedre miljø. Samtidig har de satt opp en god forbedringsliste. Meget bra! De andre besvarelsene er relativt like, men med Kristine Svendsen hakket foran April Lie Hartung slik jeg vurderer det."

Vi ( Erik og Aleksander) må få legge til at det var mange gode forslag, og at det var veldig, veldig jevnt i vurderingen. Det ble storeslem til Rollsløkka denne gang. Vi vet at de har jobbet masse med prosjektet og vært veldig aktive underveis, så tusen takk for det.

Så til slutt, det er ingen grunn til å henge med leppa om dere ikke vant noen av våre premier denne gang. Den største premien av dem alle er en verden med frisk luft, rent vann og grønne skoger. Og nå vet vi alle hvordan vi bedre kan være med å bidra til et sunnere miljø, kke sant?

Det har vært litt stille fra oss de siste dagene. Vi har løpt rundt, klødd oss i hodet, ringt og kontaktet folk, grublet og prøvd å tenke ut en løsning her i Tamanrasset.  Utfordringen vår har vært siste del av turen, å krysse grensen til Niger og sykle ned til Agadez. Hjemme er vi vant med at å reise fra et land til et annet er ikke særlig vanskelig. Men her nede, i den sørlige delen av Sahara, er det vanskelig å vurdere hva som er trygt og ikke. Algerie har satt ut 3000 ekstra soldater i dette området, så denne siden av grensen var vi ikke spesielt bekymret for. Men i Niger, som er et av verdens fattigste land, er det mye kriminalitet og problemer med banditter og terrorister. Spesielt i nord, der hvor vi måtte sykle igjennom. Situasjonen her har forverret seg, og bandittene forflytter seg raskt i grenseområdene mellom Algerie, Niger og Mali. De har fem europeiske gisler som de truer med å ta livet av hvis deres land ikke vil betale flere millioner av kroner for å slippe dem løs.  Allikevel går det trafikk nedover i området. Da samles alle lastebilene og blir beskyttet av mange soldater som bandittene ikke tør å angripe.  Vi har forsøkt å få en slik militærkonvoi til å passe på oss, men det var umulig. Det er i såfall snakk om mange soldater som måtte sykle foran og bak oss, men de har naturlig nok viktigere ting å gjøre.  

På forhånd hadde vi ( Erik og Aleks) lovet ovenfor oss selv, familie og venner og ikke minst samarbeidspartnerne våre, om at vi ikke skulle ta unødige sjanser. Det var ordentlig surt å avbryte da vi hadde kommet så langt. Men det er enda viktigere å ikke sette oss selv i en dum situasjon som vi kunne ha angret på, og samtidig også bragt andre mennesker i fare og problemer.  De aller fleste har ristet iherdig på hodet når vi har fortalt om våre planer om å fortsette videre. – Det er for farlig, sier de. Ingen vet hvor bandittene er, eller om terroristene gjerne vil ta flere gisler.

Vi har også truffet mennesker på gaten som sier at de kan hjelpe oss. Men hvordan kan vi stole på de?  Vil de bare lure oss i en felle, eller robbe oss etterpå?

Skoleprosjektet vårt går som planlagt ut denne uken. Ikke glem hovedkonkurransen ( du finner den i forrige dagbok-innlegg) med sykkel, Ipod og Devold-klær i premier! Send forslaget ditt til aleksander@gamme.no og vinner vil bli kåret etter denne uken.

Fin oppgave for deg og hele familien!

Vi har fokus på miljø og energi på denne turen, og ønsker nå å ta deg og din familie med inn i prosjektet vårt.

De som ønsker å delta må sette seg ned med hele familien og diskutere følgende:

- Hva kan din familie gjøre for å spare miljøet?

Her er noen tips til hva dere kan diskutere som forslag: 

- Kan dere bruke bil mindre, sykle mere?

- Kan dere bru ke mindre vann i husholdningen, som sparedusj osv? 

- Kan dere sortere søpla bedre, og levere den ved en kildesorteringsstasjon?

- Er det mulig å bytte noen lyspærer med mere energisparende effekt?

- Er dere flinke til å benytte dere av gjenbruk?

- Leverer dere fullt brukbare ting, klær til de som kan trenge det, eller går det i søpla?

Hva kan dere komme på av andre ting som er miljø og energi sparende for din familie?

Lag en historie eller liste over ting dere har diskutert og kommet frem til av hva dere som familie kan bidra til med i hverdagen for å få kloden til å smile :-)

Svaret vil vi at dere sender på mail til: aleksander@gamme.no

SVARFRIST: FREDAG 12. FEBRUAR

De 3 beste diskusjonene/forslagene legger vi ut på nettsiden senere.

NB: IKKE legg dette ut selv på hjemmesiden vår!

1. premie: Sykkel fra Flengsrud Sport i Hamar!!

2. premie: iPod Nano (5. generasjon, den vi også bruker på turen:-) fra Eplehuset

3. premie: Devold, kult ull undertøy

Foran oss ligger en eneste stor øde, verden. Så langt, så stort som det er nesten umulig å forestille seg. Ørken, ørken, og atter ørken. Støvet føyker når vi tråkker i sanda, av og på sykkelen. Forsøker å sykle, Erik styrer oss gjennom noen hundre meter med skarpe steiner, nesten som et spikerbrett.  Vi holder pusten for at dekkene skal holde. Det går opp en bratt kant, og så ned igjen i hjulsporen til bilen som følger oss. Våre hjul er tynnere og graver seg dypere ned i sanden. Farten sakner, og vi må gå igjen, før vi på ny finner fram til et område hvor bakken er hardere.  Det går sakte, vi sykler i 10-15 km/t. Noen ganger raskere, noen ganger enda saktere. Solen står rett over oss, og hver gang vi må stanse kjenner vi hvor varmt det er, 30-35 grader. Når vi sykler får vi en liten avkjølende vind i mot.

Erik har problemer med å se – det renner svette ned i øynene hans. Aleksander må forsøke å sitte stille og tråkke, så Erik kan styre unna de skarpeste og største steinene. Vi spiser dadler, litt sjokolade underveis. Endelig lunsjtid.. da fyller vi drikkeflaskene, spiser makaroni, salat og tunfisk på boks. Så er det på`n igjen. Ut på enorme sletter. Så en enda større. Og enda større igjen. I lpet av få år har ørkenen spist seg større i alle retninger. Det meste av Algerie er i dag ørken, og sanden har krøpet stadig nærmere kysten også. Mange mennesker må flytte, eller får tilgang til mindre mat. Der hvor det var åkre og fruktbare jorder, har i dag sanden gjort jorda umulig å dyrke.

Slik så de siste dagene ut på etappen mot Tamanrasset. En fantastisk verden, hvor man tror at alt er kjedelig og ensformig, men hvor hver kilometer har forskjellig inntrykk å by på. Fjell nærmer seg, fremdeles på lang avstand, det kunne ta en halv dag å se de bli større.

Og så, etter en lang dag vestover fant vi endelig hovedveien. Asfalt. Tenk for en deilig følelse å kjenne sykkelen nesten trille av seg selv, etter å dratt den med oss i masse sand! Vi hoppet og spratt, klemte hverandre og kunne nok en natt ute under den fantastiske stjernehimmelen, og vite at neste dag ventet en lang dag, men på asfalt.

Tirsdag syklet vi 120 kilometer på 3,5 time. Det er ganske raskt. Nå er vi i Tamanrasset, ørkenhovedstaden, et viktig mål å komme til. Nå jobber vi med finne ut av hvordan vi skal komem videre – og det er ingen enkel sak. Lenger sør venter områder vi må være mer forsiktige, land som er så øde at ingen kan kontrollere og banditter herjer, nesten som de vil.

Følg med, vi skal skrive mer om dagene her i Tamanrasset. Og så leter vi etter en frisør :)

Ny konkurranse med svarfrist søndag 7. feb:

Se på bildet. Hva er det vi ser?

Vi plukker ut en tilfeldig vinner med riktig svar i gjesteboka som vil motta en kul trøye fra Devold!

Konkurransen er avsluttet!

SVAR: Helt riktig som flere av dere skrev så er det solbrillene til Aleksander som reflekterer Saharalandskapet.

Vi har trukket en tilfeldig vinner: Isabelle, 6A Rollsløkka Skole, vinner en kul trøye fra Devold :-)

Her er en oppdatering på tidligere vinnere:

1. Gåte: 

Sofie, 6. trinn, Ridabu skole

Gevinst: 2 x Buff

2. Orions stjerner: Jonas, Rollsløkka skole

Gevinst: Tøft undertøyssett fra Devold

3. Dikt:

Hannah, 6a, Rollsløkka skole

Gevinst: Tøft undertøyssett fra Devold

HOVEDKONKURRANSEN

Vi har fokus på miljø og energi på denne turen, og ønsker nå å ta deg og din familie med inn i prosjektet vårt.

De som ønsker å delta må sette seg ned med hele familien og diskutere følgende:

- Hva kan din familie gjøre for å spare miljøet?

Her er noen tips til hva dere kan diskutere som forslag: 

- Kan dere bruke bil mindre, sykle mere?

- Kan dere bru ke mindre vann i husholdningen, som sparedusj osv? 

- Kan dere sortere søpla bedre, og levere den ved en kildesorteringsstasjon?

- Er det mulig å bytte noen lyspærer med mere energisparende effekt?

- Er dere flinke til å benytte dere av gjenbruk?

- Leverer dere fullt brukbare ting, klær til de som kan trenge det, eller går det i søpla?

Hva kan dere komme på av andre ting som er miljø og energi sparende for din familie?

Lag en historie eller liste over ting dere har diskutert og kommet frem til av hva dere som familie kan bidra til med i hverdagen for å få kloden til å smile :-)

Svaret vil vi at dere sender på mail til: aleksander@gamme.no

SVARFRIST: FREDAG 12. FEBRUAR

De 3 beste diskusjonene/forslagene legger vi ut på nettsiden senere.

NB: IKKE legg dette ut selv på hjemmesiden vår!

1. premie: Sykkel fra Flengsrud Sport i Hamar!!

2. premie: iPod Nano (5. generasjon, den vi også bruker på turen:-) fra Eplehuset

3. premie: Devold, kult ull undertøy

Miljøvennlig hilsen fra Erik & Aleksander 

Det knaser i grus, stein og sand. Asfaltdekkene er skiftet ut med knaster. Store knaster. Luften er delvis sluppet ut for at dekkene skal bli bredere og dermed flyte bedre oppå sanden. Vi tråkker spent bortover en liten grusvei, og vi vet den snart tar slutt.  Så ser vi den. Slutten på veien.  Helt plutselig tar den bare slutt. Rundt oss og foran oss er sand. Masse sand. Det er nesten så kamelene har stanset opp og er like spente som oss.  Vi holder nesten pusten i det hjulene griper fatt i sanden.

-    Det bærer, det bærer!

Vi jubler. Og tråkker.  Sanden er ikke så tykk, og den er ganske hard. Det varierer selvfølgelig, noen steder er den dyp som på en badestrand, men vi forsøker å følge steder hvor bakken er mørkere. Der går det an å sykle. I all fall en stund.. Etter hvert blir sanden dypere. Vi må gå. Men aldri langt av gangen. Det blir en vane å sykle til vi kjører oss fast, og deretter gå dit hvor sanden ser bedre ut. Men det viktigste er at vi nå vet at det går. Det går an å sykle i Sahara. Selv uten vei.

Den første dagen utenfor alt som kan ligne på en vei føltes nesten som en stor matteprøve. Men når vi først satte i gang, fant ut at oppgaven ikke var så vanskelig allikevel. Alle hadde skremt oss fra denne etappen. Av alle vi møtte ble vi fortalt at det var umulig å sykle her. De bare ristet på hodet og sa at vi aldri kom frem. Det var visstnok en som hadde prøvd å sykle her, han hadde brukt 18 dager men da måtte han også bære sykkelen opp på bilen. Det høres nesten litt for utrolig ut.  Vi kommer oss over 50 kilometer av gårde den første dagen, og det er vi kjempefornøyde med.

PS: Ny konkurranse:

Lag et lite dikt, gjerne som limerick ( se om du finner på hvilken form et vers av limerick-form skal være) som kan være motiverende for oss de siste dagene gjennom ørkenen til Tamanrasset.  Vi synes det er utrolig moro med dikt! Post på gjesteboka vår som vi leser når vi kommer fram!

Premie: Hemmelig ( Det kan være klær fra Devold, Ipod eller SYKKEL!)

- Jippi! Asfaltvei!

i Afrika er det mange steder helt kaos i trafikken med endeløs tuting, dårlige veier og farlige forbikjøringer.  Algerie er et av Afrikas rikeste land på grunn av olje og gass, og bruker mye penger på å bygge og asfaltere veier, heldigvis for oss.  Av og til, etter vi har humpet  og ristet  av gårde på grusvei ( som går veldig sent) kan vi juble når vi ser lastebiler og veiarbeidere som legger ny, fin asfalt i det fjerne. Det er hyggelige folk som alltid setter pris på at vi sykler forbi. Og vi er selvfølgelig like glade, helt til asfalten går over i grus igjen..

Mange mener at det farligste man gjør i Afrika er å kjøre i trafikken. Dessverre er det mange ulykker også. Her om dagen kjørte vi forbi en tankbil som hadde rullet rundt, og det rant diesel utover hele veien.  I går kjørte vi også forbi en bil som hadde krasjet med en lastebil. Men heldigvis er bilene snille med oss og legger seg godt ut før de kjører forbi. Heldigvis. Her nede koster en liter diesel ca 1,50 kroner, det vil si nesten en tiendedel av hjemme.

Men nå trenger vi ikke tenke på å passe oss i trafikken lenger. Vi har lagt ut på den tøffeste delen av turen ( onsdag ) hvor vi skal krysse gjennom et område på 60 mil til et sted som heter Tamanrasset. 45 mil av denne er så å si uten vei, men masse sand, steiner og ….ingenting.  Det vil si en strekning på nesten Trondheim fra Oslo…  Hittil har det vært tungt nok, men vi har alltid hatt en vei å følge. Nå er det rett ut i det enorme Sahara.. Og for å være helt ærlieg så lurer vi litt på hvordan i all verden vi skal komme oss igjennom dette området. Vi må nok gå store deler, og da blir det som å gå eller løpe et maraton hver dag de neste 12 dagene.  Det kan bli i tøffeste laget, men vi skal prøve!! Etter 12 dager må vi være fremme….tror du vi klarer det?

Nå har vi lagt seks nye dager bak oss på sykkelen siden vi forlot Statoilanlegget. Og for noen områder vi har syklet gjennom!  Et enormt fjellområde, som kalles Tassili N`ajer, er faktisk en nasjonalpark med masse merkelige fjell og steiner. Her har vulkaner, vind og sand formet landskapet gjennom millioner av år! Det ligner faktisk ikke på en ørken i det hele tatt, mer som et sted hvor gamle cowboyfilmer ble spilt inn.  Veien har skiftet fra fin asfalt til grusvei som rister så mye at vi får helt vondt i hodet, og vi har tråkket oss opp nesten 1000 meter i høyde over dette kjempeplatået. I dette området finnes verdens største samling av gamle helleristninger og hulemalerier som er tegnet på fjellveggen med blod andre fargestoffer fra jorda. Noen av tegningene er opptil 10 000 år gamle, og det kommer jevnlig forskere og historikere hit fra hele verden for å studere maleriene.  Og hva tror du de har malt?  Det er tydelig at Sahara var noe helt annet enn ørken for flere tusen år siden, for menneskene har tegnet masse forskjellige dyr – neshorn, løve, krokodille og masse andre dyr som levde her da. Den gang Sahara var grønt og frodig.

Erik går på fyre-bål-i-ørkenen-og-lage-te kurs hos Sahid (sjåføren på bilen som følger oss)  på kveldene. Å fyre bål går greit, men det er lite ved å finne og bålet skal brenne lenge. Derfor sparer man kvistene, og skyver etter hvert  glørne til siden for å varme opp te. Å lage te ute i ørkenen er ikke helt det samme som å slå på vannkokeren og dyppe en tepose oppi. Det er en hel seremoni som tar minst en halvtime.  I den grønne teen helles masse sukker, og deretter skal teen blandes skikkelig ved å slå den fram og tilbake fra kannen og en kopp atskillig ganger. Deretter varmes den opp igjen, slås flere ganger, varmes opp igjen før den til slutt serveres i bitte små glass. Teen er veldig søt og smaker godt og serveres alltid etter middag. Og teen skal alltid drikkes tre ganger, det er skikken.

Nå begynner vi å bli i god form! Hver dag sykler vi mellom 70 og 120 kilometer, og det merker vi på kroppen. Vi er stup trøtte på kvelden og sovner som regel rundt kl 22. Det er fantastisk å sove under åpen himmel, men vi har også funnet ut at vi sover bedre i teltet. Da slipper vi at vinden blåser sand rett i ansiktet, og det kan faktisk bli ganske kaldt med såpass tynne soveposer som vi har. Midt på dagen har det vært skikkelig varmt noen dager, omlag 30-35 grader. Da er det godt at vi har litt avkjølende vind når vi sykler!

Vi har sett masse kameler i det siste. De vandrer rundt og beiter på noen små tuster her og der. Eierne kan godt forlate dem i mange uker av gangen, fordi de vet alltid at de vil finne dem igjen der hvor det litt gress og småbusker. Det er morsomme dyr å kikke på når vi sykler forbi og skremmer dem litt. Da bykser de unna og legger på sprang før de snur seg kikker nysgjerrig etter oss. Tenk at kamelene kan gå rundt en måned uten vann! Ikke rart de er blitt brukt til å frakte varer gjennom ørkenen i mange hundre år..

Vi vet at det er banditter og landeveisrøvere her. Vi har blitt advart mot dem.  Slemme folk finnes det jo overalt, også hjemme, og vi er også blitt fortalt at det er veldig liten sjanse for at vi skal bli robbet. Men i lørdag ble vi stanset av en skummel bil. De aller fleste hoier, tuter, vinker – ja, noen stanser til og med for å ta bilde av oss, viser tommel opp og synes det er veldig stas at vi sykler rundt i dette området.  Men tydeligvis ikke alle. Det var en stor firehjulstrekker ( Nissan Pathfinder) med mannfolk i både setene og bagasjerommet. Sjåføren så morskt på oss, og ingen smilte eller vinket. De bare skulte på oss, så på sykkelen og sykkelbagene. Vi hilste kort for å være høflige, deretter sa de ingenting, bare kikket enda mer, mistenksomme. Så endelig kjørte de videre, og vi pustet litt lettet ut. Mest sannsynlig var de bare arbeidere på vei til et anlegg lenger nord, men det kriblet allikevel litt i magen. Alle andre vi har møtt er bare hyggelige, veldig gjestfrie og snille. Her er det helt vanlig å servere mat til alle som kommer på besøk, og menneskene har alltid god tid og liker å prate. Da prater de ofte på en blanding mellom berbersk, fransk og arabisk, så vi forstår som oftest ikke et kvekk.  Men det er hyggelig allikevel.

-          I disse rørene kommer gassen inn fra de ulike brønnene, forklarer Gunnar Kjærland og peker.

Han er sjef for hele Statoils gassanlegg i In Amenas. Sammen med Hans Martinus Bjone viser han oss rundt på hele det enorme anlegget. Ved første øyekast kan det hele likne på et stort sammennøstet sammensurium av stålrør og ulike tanker.  Men begge de to toppsjefene tar seg god tid til å forklare, først på et oversiktskart, deretter med en omvisning gjennom hele anlegget. Etter hvert er vi godt kjent med merkelige uttrykk som slugcatcher, turboexpander, hot-oil system og varmeveksling. Og vi forstår at ethvert rør, ratt, instrument og beholder har sin viktige funksjon i dette anlegget.

For å forklare veldig kort – dette anlegget mottar gass som pumpes opp fra over tyve "brønner" spredt rundt på et svært område rundt oss som når flere mil fra ende til ende. Gassen går igjennom mange operasjoner for å kvitte seg med stoffer som ikke skal være i gassen når vi til slutt skal bruke den. Når den kommer renset ut på andre siden heter gassene etan, metan, butan og propan. Kanskje du har hørt om dem? I gjennom lange rør sendes gassen i flytende form helt opp til kysten av Algerie, og videre til Italia og Spania. Det er helt utrolig at det går an. Dette krever masse avansert teknologi, som vi begge synes er veldig spennende å lære mer om.  Tenk deg følgende: hvis vi hadde plukket fra hverandre alle rørene fra hele denne klumpen foran oss, så kunne vi lagt dem på rekke i over 130 kilometer!

Her jobbet opptil 5000 mann under byggeperioden, som normalt tar 3 år for et slikt anlegg. Nå er det omtrent 1000 arbeidere fra over tyve forskjellige land her.  Ca 20 av disse er norske. Det er som en liten, og moderne by her, med verksteder, veier, biler, kantine, treningsanlegg, fotballbane, svømmebasseng og masse masse kontorer.  Her er sikkerheten godt ivaretatt, og en egen militæravdeling vokter hele dette lille samfunnet døgnet rundt, og vi må stadig ha identifikasjonskort og tillatelser for å bevege oss rundt.  Statoil er også veldig påpasselige på at det ikke skal skje skader eller ulykker innenfor anleggsområdet.  Hvert år må alle faktisk ”kjøre opp” på ny for å vise at de kan kjøre bil på området . Her er trafikkreglene enda strengere enn hjemme, og du må tute hver gang du skal rygge. Det synes vi var ekstra morsomt.

Vi kunne nesten skrive en bok om dette todagersbesøket her på Statoil-anlegget. Vi har fått hvilt, spist, oppdatert nettsider og gjort vedlikehold på sykkelen. Men det er to ting vi må trekke fram som vi kommer til å huske lenge.

Først, mens vi har syklet langs veiene så har vi sett dynger av søppel. De aller fleste her kaster bare søppelet ut i veikanten, og det ser forferdelig ut. Men her på anlegget er de veldig nøye på å være miljøvennlige og kildesorterer alt søppel, og har også brukt mye penger på å rydde andre områder for søppel. Dette synes vi er veldig fint. Man trives så mye mer enn når det ligger søppel overalt. Dette er med på å gjøre dette anlegget til en veldig attraktiv arbeidsplass for både Algerere og andre.

Til sist, men ikke minst. Alle nordmennene her har vært fantastiske. De har hjulpet oss med alt fra å få med muslikorn videre på turen til å ringe hjem. Vi leverte noen klær på vaskeriet og fikk de nystrøkne, rene og brettet i folder tilbake. Da Erik tok seg av vedlikeholdet på sykkelen hadde han en hel mekanikerstab som stod klare for å hjelpe.  Tilslutt visste nesten hele leiren hvem vi var.

-          You are these crazy norwegians on the tandem bicycle, aren`t you? Hørte vi fra stadig flere.

Takk for en sjelden gjestfrihet og fantastisk hjelp fra dere alle på anlegget. Vi har har hatt det fantastisk, og vi har lært enormt. Nå gleder vi oss til fortsettelsen…

-          Høøøøh…!??

Vi klør oss i hodet og ler. I to dager har vi slåss oss motvinds sydover til vårt neste veikryss med et lite sted som heter Belgbour. Mye av moroa og spenningen ved å sykle her nede er å se hva som venter ved neste by eller landsby. I løpet av timer på sykkelen rekker vi å tenke oss til å glede oss til både en sjokolade eller noe ekstra godt å bite i. Tenk, kanskje en hamburger!!

Belgebour er et veikryss, med et par bygninger og et par gamle bensinpumper.  Det er ikke noe annet enn kjeks å få i en falleferdig butikk… Men på en lokal pub hvor de serverer te sitter en del mannfolk og ser på fotballkamp. Det er Afrikansk Mesterskap nå, akkurat som vi har EM i fotball hjemme, og det er VELDIG stort her nede. Fotballinteressen er enorm. En liten TV i hjørnet viser fotballkamp mellom Algerie og Mali, men vi er trøtte i beina og bestemmer oss  for å dra rett ut i sanda og legge oss til for kvelden. 

- Yohoooo!! Neste morgen jubler vi  oss østover.  Nå er vinden i ryggen og det føles helt fantastisk. Stemningen er på topp, og sykkelcomputeren er godt oppe på 30 og 40-tallet (km/t) . Det er en fryd! Det er så store avstander her at det betyr enormt mye for oss med alle vindpust i riktig retning.  Vi sikter mot In Amenas, 380 kilometer og normalt fire dagers sykling for oss. Resultatet er at vi feier 165 kilometer på fredag, og hele 220 kilometer på lørdag og klarer det på to dager. På nytt drømmer vi om noe ekstra å bite i, kanskje seng og en dusj på Statoil sitt gassanlegg i In Amenas som vi skal besøke

Det har vært en tøff dag.  Så langt har vi vært heldige, vi har hatt vinden mye fra siden men også i ryggen. I dag var vi ikke så heldige.  Etter å ha satt oss på sykkelen kan vi bare slå fast at vinden kommer rett i fleisen.  Når veien har vært bra og uten vind kan vi ligge og cruise på ca 25 km/h. Av og til opp i 35 km/h i korte perioder.  Nå sliter vi med å holde 20 km/h. Etter hvert blir veien så hullete og rister så fælt at vi synker ned mot 15 km/h. Det er som å sykle med bremsene på. En ting er at det går sakte, men det rister sånn at Erik mister følelsen i hendene. Setene er harde og baken får skikkelig juling.  Men det er bare å venne seg til det. Det er mye dårlige veier i vente.

Det er lite trafikk i dag. Bare en og annen trailer og lastebil. De frakter som regel store rør til olje og gass-anleggene heromkring.  Et enormt vogntog stanser foran oss og gir oss epler. Vi jubler, stanser og hilser på sjåføren.  Bare hjulene er like høye som oss når vi sitter på sykkelen. Men disse kjøretøyene kjører ikke fort, så vi synes ikke det er farlig selv om veien av og til er litt i smaleste laget for oss begge.

Sahid, sjåføren på bilen som følger oss nå, er muslim. Han er også tuareg, altså av det folkeslaget som har holdt til i ørkenen i århundrer.  Innimellom ser vi han gå ut i ørkenen, legge seg i retning mot Mekka og be. Det er et fint syn.

I dag så vi luftspeiling for første gang! Vet du hva det er ?  Når solen er foran oss, så ser sanddynene i horisonten ut som de svever. Eller som de er sjøer i et hav. Det er fascinerende og merkelig. Er det noen som kan hjelpe oss å finne en forklaring på hva det egentlig er som skjer?  I så fall kan dere legge det på gjesteboka.

Beklager om vi henger litt etter på spørsmålssida nå, men vi skal ta det igjen og jobbe med det utover kvelden og i morgen etter syklingen. I dag var vi så slitne at vi måtte ha en lang pause etter vi hadde slått leir.

Rutiner høres kjedelig ut. Men når man skal være på tur lenge av gangen, er rutiner veldig viktig. Spesielt når man begynner å bli sliten, og må prøve å få hvilt mest mulig imellom de lange sykkeletappene, er det viktig at vi begge vet hva som skal skje når og hvem som skal gjøre det.

Vi hadde planlagt å starte tidlig på morgenen å sykle, men i og med at det er ganske kjølig ( ca 0 grader) tidlig på morgenen sover vi til kl 0800. Da står vi opp og løper en liten fem-minutters tur for å få opp varmen. Så rydder vi sammen telt og soveposer, og spiser brød ( som en pariserloff), appelsinsyltetøy, egg og varm melk til frokost. I tillegg spiser vi piller med vitaminer, omega 3 og antioksidanter ( kan du finne ut hva det er? )
Så sykler vi. Først 45 min, og så en kort strekk-på-beina-pause. Deretter sykler vi 45 minutter til og tar 10 minutter pause og spiser litt. Sånn holder vi på til vi har syklet ca 10 mil. I dag var det litt motvind, vi punkterte en gang, og dermed var vi ikke ferdige før etter nesten seks timer.  Bilen til den lokale hjelperen vår røyk girkassa og måtte dra tilbake til Hassi Messoud ( en liten by et stykke bak oss) for å fikse den, så da tok det også ekstra tid. Når vi er ferdige med syklingen, gjelder det å bytte tøy raskt, få i oss mat og næring, sette opp teltet, spise middag og så er det tid for kos rundt bålet med en kopp te.  Før vi legger oss skrive vi dagbok og svarer på spørsmål fra dere!


Konkurranse/ Ekstraoppgave.

Her er stjernehimmelen fantastisk. Det sies at man på en stjerneklar natt kan se om lag 3000 stjerner med bare øyet, men her er vi sikker på at vi kan se mange flere.  Jeg ( Aleksander) er veldig interessert i astronomi, og liker å se på alle stjernetegnene.  Et  av dem vi ser veldig tydelig er Orions belte, men jeg klarer aldri å huske hva de tre stjernene som ligger på en rett linje i selve beltet heter. Er det noen som kan hjelpe til med å finne ut det?

Her i ørkenen har man alltid brukt stjernene og sola for å finne himmelretningene. Erik lurer på hvordan man kan finne hvor nordstjerna er?  Kan du hjelpe til med å finne en god forklaring på hvordan finne den på stjernehimmelen?

(TIPS: Bruk internett)

Den første som legger ut riktig svar på de tre stjernene og en god forklaring på hvordan finne nordstjerna i gjesteboka, vinner en super ulltrøye fra Devold of Norway!

Vinner av forrige gåtekonkurranse ble Sofie i 6.klasse fra Ridabu Skole! De var trillinger og hadde da tydeligvis en ekstra bror eller søster.

Sahara  er et fantastisk sted og nå har vi kommet godt i gang med syklingen. Nå har vi syklet ca 400 kilometer, og vi ligger på ca 10 mil hver dag. Vi er godt fornøyd med det. Veiene her i begynnelsen er gode, men vi vet det blir verre. Det er enda om lag 1000 kilometer til vi starter på den tøffeste etappen.  Men foreløpig tenker vi ikke så langt fram.

Det er mye nytt å lære om ørkenen. Selv om mye er slik vi forestilte oss, og var forberedt på, så har været overrasket oss stort.

-          Det kan regne i Sahara. Den andre dagen begynte det å regne når vi satt på sykkelen, og det var ikke bare en liten vannskvett. Det fortsatte å regne og blåse og vi ble søkk våte, og kalde. Regnet skyldes at vi fremdeles er langt nord, men det er visstnok veldig uvanlig med sånn vær.

-          Det kan være kaldt i Sahara.  Det er vinter også her, og det er visstnok litt rart vær her også. Vi hører at det er kjempekaldt hjemme, men vi fryser faktisk på kvelden til vi har fått på ullklær.  Vi venter til litt utpå morgenen med å starte å sykle, og vi tar faktisk en liten løpetur for å varme opp så beina ikke skal belastes så mye når de er kalde.  Det blir varmere når vi kommer lenger sørover.

-          Det er mye sand i Sahara. Det visste vi, men det er et eller annet med at sand kommer inn overalt. Det er viktig å lukke alle lommer og aldri etterlate en bag eller utstyrspose åpen. Og det knaser i tennene når vi spiser middag..

- Ha ha, tenk om vi hadde punktert nå etter 500 meter!
- Ha ha..ja det hadde tatt seg ut, svarer jeg fra bakerste sete.

Endelig. Etter fem dager hit og dit har vi klikket sykkelskoene på pedalene, festet frontvesker og sadeltasker, kneppet på hjelmene, smørt oss med solkrem, fylt drikkeflasker og en sidelomme med dadler, rettet blikket framover - og endelig ruller vi inn i Saharas mystiske verden.

- Hadde faktisk trodd det skulle gå lettere, sier Erik som sitter foran.
Hmm..det er noe merkelig her. Jeg kikker ned og ser et flatt bakhjul. Er det mulig? Vi har punktert!

Erik er spesialist på dette, og lapper hullet i slangen raskt. Det viste seg hullet var kommet fra en bitteliten stein som har lagt seg mellom slangen og felgen. Det er altså ikke noe vi har kjørt over som har forårsaket punkteringen. Derfor er vi lettet.

Veien mot Ouargla har god asfalt. Vi er perlehumør og kilometrene går radig unna. På grunn av forsinkelsen har Cherif tatt vogna i bilen sin så det skal gå litt lettere. Slik har vi større sjanse for å ta igjen det tapte. 

Nå ligger hele Sahara foran oss. Enorme Sahara. Verdens største sandkasse. Det er en stund siden sist vi lekte i sandkasse, men nå ser vi frem til å boltre oss i denne sandkassa i lang tid framover. 

-          Jeg er så sliten, så sliten sier Cherif og kikker ned i gulvet.  Han er den lokale hjelperen vår som skal følge oss mye av turen og sørge for at vi er i sikre hender.

Det har vært en lang og slitsom dag. Og vi har ikke kommet oss på sykkelen enda. Etter mange og harde runder i ringen med det algirske byråkratiet har vi kommet oss ut uten knock-out. Resultatet er foreløpig en forsinkelse på tre dager.  Både GPS og satelittsystem måtte bli igjen hjemme. I kampen mot terrorister og Al-Quida celler har myndighetene svært strenge krav til satellittutstyr for kommunikasjon og navigasjon. Alt slikt må leies og kontrolleres.  Men den mest interessante operasjonen var allikevel å få hentet ut sykkel og vogn fra Air Algeries cargo-avdeling.  Antall kontorer, stempler og papirer som vekslet hender kan ikke telles på to hender.  Når tollsjefen rynket øyebrynene og ristet på hodet, så det en stund litt mørkt ut.  Men etter mye forklaring og gestikulering av Cherif kunne vi omsider reise tilbake med sykkel og vogn.

Et kort besøk på den norske ambassaden bare bekreftet det vi har visst lenge – vi må være forsiktige helt sør i landet og spesielt ved grenseområdene til Niger.

Kveldene har gått med til å diskutere ruta videre og andre praktiske forhold.  Å diskutere med Cherif er til tider en utfordring – han har sine meninger. Det er helt greit, vi kommer nok inn i det etter hvert som vi blir bedre kjent. Når vi nå har blitt litt forsinket så er han redd vi ikke kommer fram til Tamanrasset i tide, og blir ganske så stresset. Det er merkelig hvordan kulturforskjeller kan gjøre det vanskelig å forstå hverandre. Cherif er en fin og vis mann som er snill som et lam, og vi stoler helt og fullt på han. Men allikevel bobler frustrasjonen helt ut i hårrøttene til tider. På den annen side så vet vi jo at han er ørkenens mann, dette er han "lekegrind", og  respekt for disse uendelige områdene, det har vi!

Vi har kommet oss til Ghardaia, porten til Sahara fra nord. Fra flyet i går tidlig kunne vi se soloppgangen og den vanvittige store ørkenen for første gang. Sand og stein over et område like stort som hele USA.  Og en fjerdedel av Sahara ligger innenfor Algeries grenser. Det sier litt om hva som venter oss..

Når du leser dette har vi forhåpentligvis begynt å sykle. Vi klarer nesten ikke å vente, for ute i ørkenen er det stillheten som gjelder – ikke trafikk, papirer og tillatelser har plaget oss de siste dagene. Og DET gleder vi oss til!

Heisann

Nå er vi endelig på plass i Algerie. Vi satte oss på flyet 1. nyttårsdag fra Gardermoen via Frankrike, Paris.

Den totale flytiden fra Norge til Algerie var ca 5 timer.

Vi har brukt 2 DØGN på å få ut varene og sykkelen vår fra tollen her i Alger (hovedstaden i Algerie). Det var mange 10 talls kontorer som vi måtte innom for å få stempel og diverse tillatelser. Hadde vi ikke hatt med oss hjelperen v ring;r, Cherif, hadde vi sannsynligvis stått her en god stund lengre. Det er få av innbyggerene som snakker engelsk, kanskje ikke så rart siden det tidligere var en fransk koloni. 

Vel, nok om det. Sykkelen har vi montert i kveld og rigget den klar for ekspedisjonen.

I morgen er det satelittelefon og komunikkasjonsutstyr som skal leies. Vi kunne ikke bruke vår egne siden de har strenge regler når det gjelder import av satelittutstyr.

Alt utstyret pakkes på en lastebil som frakter det til startbyen Ghardaia, inngangsporten til Sahara. Aleksander og jeg tar fly ned i morgen kveld.

Selve syklingen starter vi med onsdag 6/1. Vi gleder oss veldig nå, det har gått litt mere tid enn forventet til logistikk og kontorløping.

Været er for tiden perfekt til å sykle i. Vi har sol, lite vind og ca 20 grader i skyggen.

Til slutt vil jeg fortelle og prøve å beskrive hjelperen vår, Cherif.

Han er 60 år, opprinnelig fra Algerie, men pendler mellom Norge og Algerie. Han er norsk statsborger. Han har i mange år hatt utallige turer gjennom ørkenen. Noe av det første han sa til oss etter vi møtes var at vi måtte ikke bruke klokka når vi var i Afrika. Folk bruker den tiden de trenger, og bryr seg lite om tiden. Og tro oss, det har vi merket ;-) Det som vi ler litt av er at han har lett for å stesse og jage seg opp for relativt lite. Armene prater like mye som munnen, hi hi.

Til slutt har vi en liten gåte dere kan prøve å knekke i vinternorge:

To jenter er født på samme dag,på samme dato, på samme klokkeslett. De har samme mor og far, men de er ikke tvillinger. Hvordan er dette mulig?

Første riktige svar p å gjesteboka (kun svar fra elevene!), vinner en Buff.

Vi snakkes,

Sykkelhilsen fra Erik og Aleksander

Hei alle sammen

Nå er det lenge siden dere har hørt noe fra oss her i dagboka. Dette har sine naturlige forklaringer (alltid en unnskyldning:-)

I den siste tiden har det vært armer og bein store deler av døgnet. Når det nærmer seg ekspedisjonsstart så er det en del ting som må på plass. Det som har tatt meste parten av tiden i det siste er blant annet: Visum til Algerie og Niger, rettigheter til å få filme i begge disse landene, papirer på at vi får lov å bruke satelittelefonen, ferdigstillelse av sykkel og vogn, forsikringer og selvsagt gjennomgang av alt annet utstyr. I tillegg til dette har vi begge vært opptatt med vanlige jobber. 

Aleksander har også fått presset inn en hel haug med besøk til diverse skoler, noe vi vet det settes stor pris på der ute.

Vi føler at vi nå er 99% i rute. Vi ble tatt litt på senga her om dagen når vi fikk beskjed om at vi ikke fikk garanti for at sykkelen ble med på flyet. Dette tok vi ikke sjansen på, så da var det bare å få polstret sykkelen å få sendt den av gårde med cargofly til Algerie (håper den er der når vi kommer ned!)

Jeg skal nå prøve å sette dere inn i hva som i grove trekk skal skje på turen og hvor ruten går.

Vi starter fra en by nord i Algerie som heter Ghardaia, og her er vi på plass 2. januar. Vi reiser 1. januar, men vi får en overnatting i Paris, Frankrike. 

Når vi ankommer Ghardaia bruker vi dagene frem til 5. januar med å rigge utstyr og ikke minst en del testing av diverse ting.

5. januar starter tråkkingen. Vi går først et lite stykke sør før vi dreier mot øst (retning mot Tunisia). Når vi ankommer byen Hassi Messaoud går det rake veien sørover (med noen unntak), mot nationalparken Tassili N`Ajjer. Før vi entrer denne nationalparken skal vi besøke et oljeanlegg til Staoil. Statoil har 3 anlegg i Algerie.

Vi fortsetter gjennom nationalparken til endes, og kommer inn i byen Djanet. Her venter ordføreren på oss, en herremann som setter stor pris på dette besøket. Det blir sikkert en dag her med omvisning og full historikk fra nærområdet.
Vi skal også besøke en barneskole her, noe vi gleder oss stort til :-)

Det som også er spesielt med dette stedet er at her slutter veien. Vi står nå foran en stor fysisk og psykisk test, vi må krysse ca 500km med reindyrka ørken. Målet på andre siden er Tamanrasset. En stor by med masse liv og muligheter for flere typer serverdigheter. Jeg må innrømme at her jeg sitter i dag så føler jeg at mye av turen er gjort når denne byen er nådd.

Vi skal ha ca en uke med "hvile" i Tamanrasset før vi fortsetter sørover.

Jeg setter hvile i anførselstegn fordi vi har ikke tenkt å sykle så mye rundt i dette området, men vi har opplevelses lista full :-)

Vi har fått høre av guiden vår at her er det mye interessant og oppleve, skal visstnok være en fin og spesiell natur i disse traktene.

Det ligger også en del høye fjell her, som kalles Hoggarfjellene. Selvsagt må vi prøve å få vandret rundt litt i den Sahariske fjellheimen, vi er da nordmenn! Og flere nordmenn kommer det til å være når vi er her. Det kommer en norsk klatreekspedisjon ned til fjellene den 27. januar. I og med at vi skal dokumentere turen på film må vi jo prøve å bli med klatregjengen for å filme litt.
Denne uken sover vi også som folk flest, i en leilighet med gode og myke senger (tenker vi skal sette pris på det etter noen uker i telt;-)

Men, denne byen er ikke hovedmålet vårt. Vi skal videre mot Niger (verdens fattigste land). 

Vi er i dag noe usikker på om vi kan sykle alene over grensen. Vi fikk en mail fra ambassaden for 2 dager siden at det var en del uroligheter rundt grensen mellom Algerie og Niger. Dette kan snu seg før vi er der (rundt 8. februar). Det jobbes med en reserveplan med det Algeriske militæret. Det er mulig de kan støtte oss med en militærkonvoi over grensen. Det kommer i så fall til å se litt rart ut! Ser dere for dere 2 nordmenn på sykkel med en haug av militære kjøretøy rundt oss!?

Når vi krysser inn i landet Niger er det slutt på veien igjen, det vil si de første 400 kilometerene. Fra byen Arlit går det videre en fin vei til vårt hovedmål, byen Agadez.

Vi gleder oss selvsagt til å nå målet vårt, men tror det er en annen ting som kommer til å sette spor hos oss når vi kommer hit. Vi har fått den æren av besøke en av Care sine baser. For de av dere som ikke kjenner til organisasjonen Care så kan jeg kort oppsummere med at de har baser stort sett i de fleste verdensdeler. De hjelper til i fattige land med forskjellige livsnødvendige ting og ikke minst "hjelp til selvhjelp".

Grunnen til at startstedet Ghardaia og sluttbyen Agadez er valgt, er for de at disse byene regnes som start og endepunkt for den ville delen av Sahara. 

Vel, dette var i korte trekk hva som skjer og røfflig hvor ruten går. Dere blir selvsagt informert mere detaljert når turen starter.

Vi gleder oss stort over at så mange skoler og elever vil følge oss på turen, tror det er ca 1100 elever totalt som er med, fantastisk!!

Ser frem til å bli bedre kjent med dere underveis :-)

Bilder, film, dagbok, gjestebok, spørsmål og svar finner dere på hjemmesiden vår www.sahara2010.no

Legg også merke til at her kan dere melde dere inn og motta live informasjon i vår GRATISE sms tjeneste.

Vi ønsker dere alle en fin jul og et godt nytt år, så prates og sees vi på nyåret!!:-)

Sjallabais,

Erik og Aleksander

Fredag 6. november var P4 på besøk i Høvåg hvor undertegnede er bosatt. Aleksander og jeg måtte hive oss på tandemsykkelen for å vise hva den er god for. Klikk dere inn og hør diskusjonen oss i mellom om hvem som skulle sitte foran :-), eller når vi påstår at humoren lett kan bli litt tørr i Sahara.......

http://www.p4.no/story.aspx?id=326815

Fredag 16. Okt lander Aleksander på Kjevik i 0900 tiden. Det er kjempevær over hele Sørlandet, men temperaturen har sunket betraktelig.

Planen vår var å sykle mot Hovden (841 m.o.h.) men grunnet nylig snøfall finner vi ut at det er like greit å sykle rundt her nede på Sørlandet. Det er kanskje heller ikke helt optimalt å trene på vinterføre når vi skal sørover for å krysse Sahara!

Vi får ikke startet syklingen før i kveldingen, skumringen er godt i gang når vi ruller ned bakken med det nye ”vogntoget” vårt. Hodelyktene må frem fra tilhengeren allerede etter en halvtime.
Det er god stemning på vei mot Vennesla og det høres også fra baksetet, Aleksander avgir rapport via mobiltelefonen sin til en 10- 15 venner, kunder som ringer inn.

Vi slår leir ovenfor Samkom, like under en liten klatreetappe opp mot Iveland.
Hadde representanter fra Guinness rekordbok vært til stedet når Aleksander etablerte teltet, ville han hatt tittelen ”verdensmester” i dag. Vi var begge litt kalde, og var klare for å få i oss litt varme og god mat.

Tok ikke lange tiden så var gassprimusen i gang. Plutselig hører jeg en stemme som sier: Erik, noen har stjålet kokekarene våre!
Det viste seg senere etter litt etterforskning at de lå hjemme på kjøkkenet til Aleksander!??
Vi delte broderlig en fyrstekake som var handlet inn litt lengre nede i dalen, men dette viste seg fort å være for lite mat for 2 sykkelkropper.

Aleksander prøvde å innbille meg at han hadde lagt igjen kokekarene hjemme for å teste min psyke når jeg var sulten. Jeg er ikke sikker, men der og da tror jeg det var en stor hvit løgn……?
Det ble ikke mer mat denne kvelden, i stedet så sovnet vi begge til en kjent rommle musikk fra magene.

Da vi stod opp dagen var det blå himmel og sola skinte på toppen av fjellene.
At det hadde vært kaldt om natta var vi i grunnen ikke i tvil om, men fikk det bekreftet da vi så at teltet var dekket med rim og is. Må vel bare bli vant med dette også, siden vi vet at temperaturene i Sahara lett kan synke under frysepunktet på nettene.

Da var vi gang igjen. Det tok ikke lang tid før vi hadde fått varmen i kroppen, vi hadde som sagt lagt oss til å sove i bunnen av noen gode bakker. Det er i slike stigninger vi merker at hengeren sliter og drar i oss. 45 kg ekstra som prøver å dra deg ned bakkene er en utfordring på morgenkvisten, men er det ikke det vi liker da….
Turen opp mot Evje var ikke annet en fantastisk. Solskinn, ikke et vindpust, nydelig høstfarger og vann vi kunne speile oss i. Naturen viste seg fra sin beste side.

Vi hadde forhåndsbestemt en god pause i Evje sentrum, ikke bare for å hvile, jeg visste de hadde gode hamburgere på det lokale gatekjøkkenet:-)
Vi javset innpå, leste aviser og koste oss. Under pausen kom jeg til å tenke på (nei, det var ikke planlagt) at eldste broren min, Vidar, hadde hytte ca 17 km opp i lia, nærmere bestemt Gautestad.
Da han endelig svarte på mobiltelefonen var det med en viskende stemme. Han forklarte at han var på elgjakt og satt på post. Under samtalen ble plutselig stemmen veldig ivrig, han måtte legge på for det kom en elg rett i mot han…
Vi tok sjansen på at vi fikk losji selv om samtalen kun hadde dreid seg om elg, rev og en hare.

Bakkene opp mot Gautestad var kun 17 km, men føltes mye lengre siden bena hadde tråkket noen mil denne dagen. Det var heller ikke vanskelig å motivere seg når vi visste at det ventet en hytte med varme senger på toppen.
Det ble en koselig kveld foran peisen. Vi rakk å planlegge, finslipe og pusse på noen detaljer før vi krasjet ned i hver vår seng.

Søndag morgen våknet vi atter en gang til nydelig vær.
Men i dag var det ingen tid å miste. Etter at frokosten var fortært bar det rett opp på sykkelsete igjen.

De første 17 km gikk selvsagt fort siden det nesten var bare å sitte å styre sykkelen til bunnen av bakkene. Vi hadde ca 100 km til Høvåg, og i utgangspunktet hadde vi god tid. Vi hadde begge syklet lengre enn dette før, men det er noe annet når det henger et lodd bak sykkelen, det var vi begge enige om.Vi nådde Høvåg i god tid slik at Aleksander rakk både en dusj og et herremåltid fra frua i huset (takk Karin!).

Det var denne helgen vi fikk til å teste utstyret. Det er absolutt nødvendig å få gjort slike test helger. Det er rart med det, du kan planlegge turen til det kjedsommelige, men allikevel vet du at du vil få flere overraskelser underveis.

Ut fra denne turen satt jeg igjen med to tanker. Jeg må trappe opp sykkeltreningen min og det tekniske på sykkelen må finjusteres. Utrolig hvor irritert en kan bli når små detaljer prikker deg på skuldra 100 ganger pr mil……

Jeg gleder meg stort til ”den store styrke prøven”.

Erik

Hei

Først kommende helg (16-18/okt) drar vi ut på tur for å teste utstyret vårt. Det vi legger vekt på å teste på denne turen er sykkelutstyret vårt: Tandem (Cannondale MTB Tandem), selvlaget tralle. Det blir en spennende helg på mange måter, da det også er første gangen vi to sitter på samme tandem! Vi vet at sykkelen er første klasses, men er vel litt mere spent på hva tralla vår har å tilby.....

Turen går langs "Sykkelrute 3" som den kalles. Den går fra Kristiansand til Haukeligrend. Vi har ikke tenkt å utforske hele ruta, men regner med at vi kommer et godt stykke før halve helgen er oppbrukt. Vi skal jo hjem også . Skal sørge for å legge ut bilder og info fra våre første tråkk som ekte tandempar.

Mvh, Erik

Hva skjer egentlig når vi bytter ut ski med pedaler to måneder gjennom verdens største ørken?

En nord-sør kryssing av verdens største ørken på tandemsykkel har aldri tidligere blitt gjennomført. 500 kilometer gjennom et område som består av sand, jord og stein...